Long time no see…

Jeg er så sliten.. Takknemlig, lykkelig, heldig. Og sliten.

Har ikke blogget nå siden før jeg flytta. Har hatt mine grunner. Lite inspirasjon. Mye å gjøre. Rot i hjernen.

Men jeg var så heldig å få jobb nesten med en gang jeg kom nordover. Først i samme bransje som i fjor sommer, med utviklingshemmede. Så ble jeg kontaktet av sjefen for en bokhandel her i byen, samme kjede som jeg har jobbet i tidligere, og fikk tilbud om en midlertidig 50% stilling. Jeg sa ja på flekken!

Endelig er jeg hjemme, der jeg hører hjemme, og jeg har fått jobb, med bøker! Min egen perfekte verden, omringet av noe av det jeg liker best.

Men.. Av forskjellige grunner, så har jeg jobbet så mye mer enn 50% de to siste ukene.. Og jeg er så sliten.

Jeg er hjemme for å spise og sove, og så er det rett på jobb igjen. Hvis jeg har et par timer på ettermiddagen, og hvis jeg har overskudd, så prøver jeg å tilbringe tid med vennene mine, men det er ikke bare lett.

Jeg savner vennene mine, og jeg savner meg selv. Greia er nemlig den, at når jeg jobber og står på som jeg gjør, så bruker jeg opp alt jeg har. Jeg låner energi fra morgendagen. Jeg låner energi fra neste uke. Jeg låner til og med noe fra neste måned også. Og jeg vet at det ikke er økonomisk, sånn rent energimessig…

Jeg har alt jeg ønsker meg i livet. En jobb, familie, venner, leilighet. Jeg har musikken min. Jeg har skrivingen min, selv om alt ikke havner på bloggen, så skriver jeg nesten hver dag.

Men jeg har ikke energi til å faktisk leve det livet jeg har.

Som oftest kan jeg si at sykdommen min har vært med på å forme det mennesket jeg er i dag, og at jeg nesten er takknemlig. Jeg har lært meg å sette pris på mye som majoriteten tar for gitt.

Men på dager som i dag, så kjenner jeg at jeg aller helst skulle ha vært foruten denne idiotiske sykdommen… Jeg føler meg som en skygge av meg selv. Jeg tar meg selv i å være irritert på alt og alle, fordi jeg er sjalu på livene de lever.

Normale mennesker med normale liv. Klart, jeg vet, det ikke alltid er en dans på roser det heller, men jeg kjenner ikke mange på min egen alder som må tenke på energiøkonomisering..

Må du? Må du stadig tenke på at hvis du gjør det lille ekstra i dag, som for eksempel rydde litt, og be venner på besøk, så kan du risikere å være sengeliggende i morgen?

Det må må nemlig jeg. Jeg har ikke rydda her på to uker. Jeg har vaska koppene et par ganger, satser på plast og papp på kjøkkenet. Jeg er ikke engang ferdig å pakke ut alle eskene mine, og det er nesten en måned siden jeg flytta inn. Jeg har fokusert all energien min på jobb, og det lille jeg har kunnet hente fra i morgen, neste uke, eller neste måned, det har jeg brukt på venner..

Men nå er jeg sliten. Så sliten.. Men jeg har mer jobb i vente.. Jeg har ikke mulighet til å gå inn i den komaen jeg så sårt lengter etter nå. Jeg må bare hente frem reservene, og låne litt mer energi. Og uansett hvor lyst jeg har til å være den venninna jeg egentlig er, så må jeg lære meg å si nei til meg selv. Ihvertfall for nå. Til det roer seg. Til jeg har fått tilstrekkelig med hvile for å hente meg inn igjen, og litt ekstra for å betale tilbake den energien jeg har lånt fra fremtiden.

Jeg må bare stå på, og ta konsekvensene når de kommer…

image

Amen, og god natt…!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s