aldri helt, bare stykkevis og delt….

Så her sitter jeg da, og skriver meningsløse dikt og tenker på fortiden.

Jeg husker bare vagt barndomsårene, historiene derimot følger meg. Historiene som blir fortalt av min familie.

Den så lett gjennomskuelige jenta som alltid sang om hun var i godt humør. Og det var sjeldent at hun ikke sang!

Jenta som sitter her nå er forvirret. Hun skjønner ikke helt hva som har skjedd med livet hennes. På tross av sykdom har hun fullført videregående skole, på hengende håret ja, men hun har klart det. Nå går hun på høyskole og studerer språk, noe hun forøvrig elsker. Men hun føler ikke suksess. Alt hun har gjort har hun gjort halvhjertet, hun kan ikke huske at hun noengang har lagt hele sjela si i noe.

I hodet er hun er tilbake på ungdomsskolen. Hun husker ikke første dagen, men hun husker vennene, de gode årene hvor det fremdeles ikke eksisterte bekymringer. De voksne tok seg av alt det de stakkars ungdommene ikke kunne takle. Hennes gjeng var av de rolige, de som var skoleflinke og sjelden opplevde drama. Klassens sol ble hun kalt, denne jenta. Gledessprederen, godtroende og snill som dagen var lang. Aldri noe trøbbel.

Sjenert har hun alltid vært. Selv om hun ofte ønsker og tror at hun ikke er det.

En episode fra barndommen sitter som støpt. Hun glemmer det aldri, for i ettertid kan hun fremdeles finne på å angre. Barna i bygda er hos naboen, leker, lager «te» av bark og tørket gress og har det gøy som bare det. Plutselig dukker Mormor opp, og alle barna løper frem for å klemme den fantastiske skapningen bare en bestemor kan være. Alle barna, selv de som ikke er hennes barnebarn, klemmer henne inderlig. Men Nanne? Nanne stopper opp fire meter unna, og sier bare «Hei Bestemor» og blir forlegen.

Var hun redd for nærhet? Er hun redd for nærhet? Har hun alltid vært det?

Hun er redd for å bli avvist. Har hun noengang blitt avvist? Nei, ikke av noen som betyr noe. Selvfølgelig har hennes pikehjerte blitt knust et par ganger, alle pikehjerter blir det, av «den store kjærligheten», som antakelig alltid viser seg å ikke være nettopp det.

Denne jenta elsker nærhet. Hun elsker nærhet som betyr noe. Meningsløse klemmer gjør henne kvalm. Hun liker ikke falskhet, selv om hun så ofte spiller skuespill selv, og klemmer tilbake i disse rare tilfellene.

Har hun noe mening med dette blogginnlegget i det hele tatt? Ja. Hun ønsker å finne ut hva som gjør henne så komplisert. Hun vokste opp. Hun vokste opp med en innstilling i sitt hjerte, et sterkt ønske om å glede hele verden som hun hadde gledet alle rundt seg da hun vandret rundt som en lysende sol hver dag.

Hun har mislyktes. Hun lyser ikke lenger opp rommet med sitt store smil. Men hun prøver likevel å glede alle, og setter seg selv sist på listen. Alle som prøver å glede henne får selvfølgelig et takk og et smil, men distansere seg, det kan hun. Hun distanserer seg fra alt som kan utvikle seg til å bli noe som kan såre henne om det går over.

Nanne tør ikke å legge sjela si i noe, av frykt for å oppdage at hennes sjeleprosjekt skal gå ned i dass. Når skal hun lære at det er sånt man vokser på? Det gjør vondt i Nannes bryst. Hun ønsker så sterkt, og tenker at «Nå, nå er dagen endelig her, dagen jeg skal satse alt og bare hoppe i det, og legge alt jeg eier og har i henda på dette prosjektet!» Men hun greier det aldri.

Hva er det hun brenner for? Hvor er hennes livsprosjekt, hvor er det?? Hva kan få Nanne til å synge hver dag igjen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s