Gamle Demoner

Uten å gå inn på detaljer om hva som utløste det, så vil jeg bare få ut litt frustrasjon over en gammel sak jeg ble påminnet om i dag.

Jeg har ofte blitt fortalt hvor sterk jeg er, hvor godt jeg takler mine utfordringer, hvor tøff jeg er, som møter hver dag med en positiv innstilling!

Jeg skal innrømme, at mye av min styrke har vært skuespill. Men det er noe med det, selv om det er skuespill, så vet jeg at det er en styrke i seg selv. Å kunne spille et sånt skuespill.

Jeg har møtt mange skeptikere igjennom de siste årene med utredning, prøver, og forskjellige leger og andre ansatte i helsevesenet. Mange som enten ikke tror på meg, eller er ignorante. Det skal bli så godt, den dagen jeg faktisk kan slenge håndfaste bevis i bordet, fysiske bevis på min sykdom!

Men. Den verste skeptikeren. Psykologen som skulle hjelpe oss å utelukke at jeg hadde en psykisk lidelse. Hans første replikk var som følger :

«Jeg har ikke noen tro på dette ME-tullet. Men slapp av, vi skal nok finne ut hva som er galt med deg.»

Allerede da, så følte jeg meg så liten. Så ubetydelig. Så mistrodd. Men jeg fant ut at siden jeg først var der, så kunne jeg jo prøve. Jeg vet ikke hva jeg trodde. At jeg skulle omvende ham? Overbevise ham om at ME var reelt? Har du noen gang prøvd å omvende noen som allerede har bestemt seg?

Jeg la ut, om hele min historie. Fra jeg var barn, og frem til den dagen. Jeg hadde forberedt meg, skrevet notater i samarbeid med mamma, for å kunne fortelle i korte trekk, for å fokusere på det som var essensielt.

Etter å ha hørt historien min, så ser da denne psykologen på meg.

«Du er nok svakere enn du tror. Jeg tror du har hatt et tøft liv, som du ikke har vært sterk nok til å håndtere underveis. Jeg vil egentlig sette en knapp på PTSD jeg, dette kan vi snakke mer om neste gang, men det hersker nok lite tvil. «

Gjett hva. Jeg tok på maska, spilte skuespill, avtalte neste time, og kom meg ut derfra fort som fy. Neste time ble avlyst noen dager senere.

Ikke bare var det nedverdigende for meg, men en fornærmelse ovenfor dem som faktisk har hatt det tøft, dem som faktisk har blitt utsatt for traumer!
Jeg har aldri, aldri i mitt liv, blitt utsatt for store traumer. Jeg vil ikke si at mitt liv har vært tøffere enn andres. Jeg er gjennomsnittlig, så gjennomsnittlig som et menneske kan bli. ME-en min er vel det eneste som ikke er gjennomsnittlig, men allikevel. Livet mitt har hatt opp- og nedturer, som alle andres, ikke noe særlig utenom det vanlige.

Hvordan kan en psykolog, en profesjonell mann, bare slenge ut sånt? Jeg kjenner folk med PTSD. Tro meg. Det tar så absolutt ikke bare en halvtime, en halvtime (!?!) å sette den diagnosen!
Galskap! 

I dag ble jeg altså påminnet om dette. Jeg vet nå, at han tok feil. Jeg er ikke svak. Jeg har aldri vært så svak at jeg ikke har kunnet takle et normalt liv. Jeg har ikke PTSD. Jeg har ME. Det har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Og om jeg får si det selv, så er jeg faktisk litt stolt av det mennesket jeg har blitt. Ikke hverken unormalt sterk eller unormalt svak. Nesten helt normal, med mine særegenheter som gjør meg til akkurat den jeg er.

Såh. Takk for meg. Nå tar jeg tilbake den gode feriefølelsen min! God natt fra Reise-Nanne!

3 kommentarer om “Gamle Demoner

  1. Fint, fint innlegg!

    (og han psykologen burde det vært meldt bekymring for, for den måten å slenge rundt seg med diagnose er fullstendig uforsvarlig)

    1. Har vurdert å gjøre det.. Men der og da, og lenge etter, så var ikke det noe jeg egentlig greide å tenke på som mulig.. Du vet hvordan det er når hjernetåka slår inn..
      Og nå er det snart to år siden, så, kanskje for sent, jeg vet ikke?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s