Å være ung, «voksen» og syk…

Gjett hvem som ikke liker å være «voksen»?

Ja, helt riktig, Nanne.

Betale regninger, vaske klær, være ansvarlig, tenke økonomisk, være smart, ha riktig døgnrytme, holde det ryddig rundt meg.

Vil bare være 15 år, null bekymringer, faste ukepenger å bruke på akkurat det jeg ønsker, alt var så mye lettere før jeg vokste opp. Før jeg ble syk.

Får jevnlig spørsmål om dette med ME-en og meg; «Du er jo veldig aktiv til å ha ME du?» eller «hvordan har du da energi til å gå på høyskole?»

Svaret er ganske enkelt. Eller ikke. Alt er relativt. Ja, jeg er veldig aktiv til å ha ME, og jeg har ikke energi til å gå på skole, men jeg jobber hardt med meg selv hver dag. Hver dag står jeg opp, selv om jeg ikke har energi til det. Jeg starter dagene mine med å overbevise meg selv om at jeg klarer det. Jeg prøver veldig hardt å ikke overskride energireservene mine, det er ikke alltid det funker, men jeg prøver.

Jeg er ofte høysensitiv, ovenfor både synsinntrykk, hørselsinntrykk og lukter. På slike dager sliter jeg, men jeg har lært meg å stenge ute lyder, og jeg kan ofte være overlegen fordi jeg velger å se opp og frem på det jeg MÅ se på.

Jeg er avhengig av å ha klare planer, spontanitet er ikke min sterkeste side, med mindre jeg har en veldig god periode.

Jeg har lyst til å være ung, bekymringsløs og fri. Men det har jeg ikke råd til å være. verken fysisk, psykisk eller økonomisk. Dette er det som kan være vanskelig for folk rundt meg å forstå. Det er ulempen med å ha en såpass svak grad av ME. Min usynlige sykdom er enda mer usynlig enn vanlig. «Du må leve!» «Du må la livet være den festen livet er!» Jeg har ikke råd.

Svært få skjønner hvorfor jeg liker å være forkjølet. Det er kanskje rart, men for meg er det logisk, for det er noe andre forstår, fordi de kan oppleve det selv. Jeg føler jeg har mer lov til å klage da, enn jeg har til å klage over ME-en som er der hver dag. For gjør jeg det, så er jeg sytete og irriterende. Jeg har da ingenting å klage over, jeg er ung, jeg er fri, jeg har tid? jovisst. Men jeg er ikke som DEG! Du som er frisk, jeg skjønner det er vanskelig for deg å forstå, men prøv.

Prøv å se for deg smerter hver bidige dag, smerter som går ut over livskvaliteten. Ikke store smerter, men smerter som bare er der. Prøv å se for deg at mange lyder er som kanonsmell i ørene dine. Prøv å se for deg å ha tunellsyn med jevne mellomrom. Prøv å se for deg at du trenger flere timer hver morgen før du greier å se ting rundt deg klart, selv om du har brillene på deg eller egentlig har perfekt syn. Bittesmå anfall av angst. søvnløshet.

Musikk er noe av det eneste jeg kan høre på uten å få vondt i ørene, men enkelte dager kan jeg faktisk ikke høre på musikk en gang. Eller jeg må skru av bassen. Dager hvor alle lyder er metalliske klang og slag, og dager hvor tilogmed stemmen til min aller beste venn er uutholdelig.

Vær så snill, prøv å forstå. Jeg gjør mitt beste. Mer kan jeg ikke gjøre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s