Triggere

Det er helt utrolig hva små ting kan gjøre..

Et lite blikk fra et fremmed menneske kan få en til å tvile på seg selv.

Smilet fra en fremmed som kan gjøre dagen din bedre.

Alkoholikeren som får deg til å tenke på hvor uforutsigbart livet kan være.

Den trygge stemmen til Pappa på telefonen som får tårene til å renne av hjemlengsel.

Triggere. Jeg både elsker og hater dem.

Jeg er vant til å snakke med Mamma på telefonen med jevne mellomrom. Det går bra. Men Pappas stemme har jeg ikke hørt direkte på telefonen på kjempelenge. Jeg kom til å tenke på pappas trygge fremtreden, den varme, bekymrede og rolige Pappastemmen som føles som en klem langt borte fra. Det er både godt og fælt.

Også kommer omtanken, fra Venninna jeg heller ikke har sett på lenge, som gjør at jeg savner henne og de andre vennene mine ekstra masse..

Så kommer ordene som beroliger meg. Det er bare to måneder til jeg skal hjem. Bare to måneder. Det er ingenting. Fort kommer det til å gå også. Hjem etter siste eksamen.

Hjem til Pappaklemmen, Mammastemmen, Bestemorklemmen, Venninnepraten.

Jeg innser jo at jeg på en måte er heldig som har disse luksusproblemene som hjemlengsel og savn. Det er ikke alle som har venner på alle kanter som jeg. Det er ikke alle som har en familie å dra hjem til som meg.

Jeg er heldig, selv om jeg er trist og lei meg akkurat nå.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s