The great pretender

Jeg sitter og tenker på livets mange spørsmål, både store og små.

Jeg gjesper og burde vel legge meg?

Men noe stopper meg. Er jeg kvalm?

Jeg har influensa, men er det normalt å være kvalm da?

Eller er jeg kvalm av meg selv? Har jeg gjort noe som jeg selv avskyr?

Jeg har spilt skuespill igjen. Jeg har latt som om jeg er noen jeg ikke er.

Jeg har vært uærlig. Jeg har løyet, jeg har vært direkte uærlig.

Hvorfor har jeg løyet? Og hvem har jeg løyet for?

Jeg har løyet for å beskytte. Å lyve for å beskytte er vel ikke helt bra. Det er feigt. Jeg har løyet for både meg selv og mennesker rundt meg.

Men jeg har ikke blitt gjennomskuet av den det gjelder. Kanskje er det like greit? Men kan jeg leve med det?

Jeg lyver aldri til mennesker som betyr noe for meg. Mamma, Pappa, søsknene mine eller nære venner. Aldri.

Jeg avskyr meg selv, selv om løgnen ikke er den store livsløgnen akkurat. Om en stund er sikkert alt glemt. Og vedkommende vet ikke engang at det har vært en løgn. Vedkommende kjenner meg ikke godt nok til å se på meg at jeg lyver, selv om jeg er lett å lese sånnsett.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s