noe er i gjære.

Kveldstid. Jeg elsker det. Det er mørkt her om kvelden, i motsetning til i Nordnorge.

Jeg hører det er liv i en av nabobygningene.

Lille meg har aldri vært redd for å være alene, bare for å være ensom.

For første gang på lenge, er jeg alene, uten å føle meg ensom.!

Jeg kjenner på kroppen at noe er i gjære, jeg vet hva som venter meg til høsten. Selv om jeg kanskje ikke helt har skjønt det ennå, så vet jeg at dagen kommer, den dagen jeg får sommerfugler i magen og redsel for å ikke passe inn. Kanskje det er nettopp den redselen som hindrer meg i å innse det som kommer.

Jeg tenkte endel på det i går før jeg sovna. Hva om? Tenk om, om atte, hvis atte? Jeg måtte bite det i meg, tvinge meg selv til å sove. Jeg kan ikke tenke sånn. Men såklart, frykten er der, det kan jeg ikke nekte for.

Jo, den er der allerede, jeg trenger ikke vente på den. Det er alt annet jeg venter på. Men jeg må skyve unna frykten hvis jeg skal kunne ta innover meg disse nye følelsene jeg vet ligger skjult bak frykten.

BG er her, jeg vet at jeg ikke trenger være redd for at hun skal snu ryggen til meg, men hva med alle andre?

De siste månedene har jeg utviklet en litt mer åpen personlighet, kanskje ikke alltid til det bedre. Jeg har en tendens til å snakke før jeg tenker, og disse kommentarene kan få hvemsomhelst til å rynke på nesen. Det er skummelt. Ikke bare har dette skjedd, men jeg er nordlending, på et sted ikke mange nordlendinger flytter til. Jeg vet at vi nordlendinger allerede er litt brutale og skremmende, og jeg har ikke akkurat blitt mindre nordlending disse månedene..

Hvem vet? Kanskje vil mange synes jeg er fascinerende? Men hva med om fascinasjonen går over? Hva skjer da? Står jeg igjen med bare BG da? BG er en fantastisk venninne, og jeg sier ikke at det er kjedelig om det er bare meg og henne, men for hennes del bør jeg ha flere venner enn bare henne..

Jeg burde ikke tenke så mye. Jeg burde bare følge den opprinnelige planen min. Delta på mest mulig i fadderuken, være åpen, og være meg selv? Kan jo kanskje følge mammas råd, tenke at de som ikke godtar meg for den jeg er, ikke er verdt mitt vennskap? Høres selvgod ut når jeg skriver det, men kanskje jeg bare MÅ være det innimellom?

Det er ca fire uker igjen til studiestart. Enya er min trofaste følgesvenn når jeg trenger å finne roen om kvelden, og hun har klart det igjen i dag. Nå må jeg stupe før det blir for sent. Koma, her kommer jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s