Rett eller galt?

Livet mitt er et noenlunde spennende liv. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget, men jeg har spørsmål, både til kristne og andre.

Jeg er født og oppvokst i et kristent samfunn kalt Læstadianismen, men følte at jeg havnet rimelig utenfor på ungdomsskolen, og har vært ganske mye utenfor siden da. Akkurat nå lever jeg et liv som kan være forvirrende, både for meg selv og andre.

For tiden bor jeg jo sammen med to jenter som er Læstadianere, men er selv altfor glad i mange av de tingene som for dem kan være synd. Jeg tror på Gud i perioder, noe som i seg selv kan være forvirrende.

Jeg har tidligere lagt ut innlegg om følelsene jeg har når det kommer til Læstadianismen, hvordan jeg tidligere har følt meg behandlet av samfunnet. Nå er jeg forvirret.

En gang i blandt samles det ungdommer her, Læstadianer-ungdommer. Gjerne på fredag og/eller lørdagskveldene. Det er koselig, vi spiller spill, har diskusjoner om alt mellom himmel og jord, og jeg har fått mulighet til å spørre mine jevnaldrede spørsmål som jeg har behøvd svar på. Jeg får høre deres meninger, og de hører på mine, selv om de ikke alltid er enige. De godtar meg for den jeg er, aksepterer det faktum at jeg ikke går sammen med dem på samlingene, og det føles godt.

Men jeg selv. Jeg gjør ting som sees på som synd, eller ting som disse andre ungdommene holder seg unna fordi de blir rådet til det av de voksne og predikantene. Jeg går på Kino, jeg kan dra sammen med andre venner på fest. Jeg kan finne på å banne. Jeg følger min egen samvittighet, selvfølgelig, og siden jeg har blitt oppdratt innenfor disse rammene, så vil jeg si at min samvittighet ikke strekker seg så veldig langt. Men jeg er forvirret.

Selv om jeg ikke gjør de store gale tingene, så er jeg redd for å drive fra meg de få vennene jeg har fått innenfor igjen. Nå går det rykter om meg i denne stakkars lille byen, og de hjelper ikke akkurat på hvordan Læstadianerne ser på meg. Selvfølgelig, jeg og mine nærmeste vet jo sannheten, men alle de andre da? Jeg vet jo at det er en grunn til at disse ryktene går, jeg har kanskje tatt et par dårlige valg. Jeg skjønner at folk har tolket min oppførsel feil, og jeg kan jo være ærlig og si at jeg angrer på at jeg har fått folk til å tro det verste om meg.

Men jeg er tro mot meg selv, jeg lyver ikke til meg selv og andre, jeg vil ikke være den som later som at jeg er noe jeg ikke er. Jeg går ikke på samlingene fordi jeg ikke tror fullt og fast på Gud, og jeg tror heller ikke på at Gud er helt den de sier han er. Jeg er stolt av samboerene mine, som på tross av fristelser holder fast ved troen og livsstilen som hører Læstadianerene til. Jeg beundrer dem for sin sterke tro. Vi snakker ofte om det, og jeg har gitt dem klar beskjed om at hvis de noen gang føler at jeg går over streken for hva som er tålelig for dem, så må de si ifra. De må aldri gjøre det jeg har opplevd før, skrå blikk, kalde skuldre, hvisking bak min rygg. Og de har lovet meg det.

Selv om jeg selv ikke ser på meg selv som Læstadianer lenger, så vil jeg jo ikke såre mine foreldre mer enn det jeg allerede har gjort, og jeg vil heller ikke støte fra meg samboerene mine. Bare fordi jeg lever mitt eget liv, så vil jeg ikke si at jeg er den store synderen. Jeg vil bare ikke leve et liv av løgner, det mener jeg er verre enn å følge min egen samvittighet.

Kjære Siri, forfatter av bloggen Veimat ( http://veimat.bloggnorge.com/ ), kan jeg spørre deg og dine kristne venner om deres mening på dette?

2 kommentarer om “Rett eller galt?

  1. Ja, Julianne, midt i speilet. Nå har jeg tenkt en hel dag på spørsmålet ditt, men jeg vet fortsatt ikke om jeg har noe svar.

    Aller først må jeg takke for tilliten. Det er viktige sider av livet du legger i våre hender. Men jeg vet ikke om jeg tør å gi deg til vennene mine, siden jeg har det med å velge dem «ram». Jeg liker dem sånn.

    Og så må vi finne ut hva spørsmålet egentlig er. Tar jeg feil når du ber om en slags godkjenning av livet ditt? En slags aksept på at du er der du er?

    Jeg har bestemt meg for å gi deg ærlighet, siden det jo bare mangler to små bokstaver i ærlighet for å få kjærlighet. De to samme bokstavene som skiller ære fra kjære 😉

    Som menneske så vil jeg helt klart si at det er heeeelt OK å være der du er. Følge din samvittighet, være ærlig på hvor du står, respektere andre, og forsøke å være smidig, uten å undergrave deg selv. Det er kjempefine ting, alt det der 🙂

    Og hva andre sier om deg… bry deg ikke om det! Jeg tror ikke at du gjør det, heller. Ingen har noe pyntelighet å kreve av deg.

    Men du spør oss som kristne. Og da lurer jeg på om du vil ha et enda større perspektiv på livet ditt. Guds perspektiv.

    Da må jeg gå forbi meg selv, og til Mesterens egne ord. Noen av de hardeste ordene han sa finner du i Matteus 5, fra vers 17 og utover. http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=SyXGjvFYqNIZbs4N/mRmrSsHhw/Frt3dnhOUALuVuovJG6N4UezjGySiVa0DJYMA
    Da blir det straks verre å strekke til. Klarer du å oppfylle alt dette, er du antakelig den første etter Jesus selv. Men det er det som kreves, hvis vi skal strekke til.

    Den dagen dette begynner å plage oss, og livet vårt ikke strekker til, så står Jesus der, klar til å oppfylle disse budene for oss. Det er derfor vi kristne er kristne. Ikke fordi vi har talent for vakre liv, men fordi vi ikke har det, og fordi Gud har elsket oss mere enn vi klarte å rote det til. Kjenner at jeg burde hatt masse fine bibelsitater på denne siden av saken også, og de finnes, plenty av dem, men jeg kommer ikke på dem her og nå.

    Så kan du jo lure på hvorfor dine medhobbiter har så pene liv? Jesus lever, og ved deres tro, så bor Han i dem, styrker dem, trøster dem, inspirerer dem med sin kjærlighet, og gir dem(eller ihvertfall meg) en glede som de som ikke har Det ikke klarer å forestille seg.

    Disse gjerningene, eller forsakelsene, for den del, som de gjør, kalles frukt av tro. Og dette treet, som har Jesus som stamme, bærer mange forskjellige frukter. De har bare ett felles kjennetegn, som er kjærligheten.

    Ingen kan forlange deres liv av noen andre.

    Kjenner at jeg skulle pratet med deg, og fått vite litt mer om hva du tenker, og hvor kampen står. Klem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s