Sår, usikkerhet og en stille bønn om styrke.

Man føler seg så maktesløs når gamle sår blir rippet opp. Når den tryggheten du endelig har oppnådd blir usikker, og livet snus på hodet på få sekunder.

Magen som vrir seg. Matlysten som forsvinner. Hjertet som verker. Hodet som eksploderer.

Man vet ikke hva man kan vente seg. Konstant nervøsitet. Kan man åpne seg igjen? Kan det noen gang bli det samme?

Jeg har vondt. Føler samtidig noe inni meg. Men jeg vet ikke hva det er. jeg har en jernhånd som klemmer rundt innvollene mine, og to hender som drar i hjertet mitt, skviser det, vrir det. Det blir litt som den sangen jeg skrev en gang. «Please stop twisting my heart».

Klump i halsen. Hva vil jeg? Hva våger jeg? Hva skal jeg utsette meg selv for? Hva ligger foran meg?

Usikkerheten ligger som et teppe over meg. Som en innvendig gråt som ikke tar slutt.

Men bare tid kan hjelpe. Tid til å samle tankene og bestemme meg for et ønsket utfall. Det blir ikke lett, men jeg har ikke noe annet valg. Om jeg pleide å be kunne jeg bedt om styrke. Styrke til å se helheten og meningen. Styrke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s