meningsløshet

Dagen i dag har vært en ganske meningsløs dag, føler jeg…

Når man står opp, går i dusjen, man rekker bussen, kommer tidlig til skolen, deltar i alle timer, kommer hjem, lager mat, tar oppvask, gjør alt normale mennesker gjør, men likevel føler at man ikke har gjort en dritt. Det er meningsløst det.

Jentene er ute og jogger, og her sitter jeg.

Hører på gammel musikk, føler meg totalt ubrukelig. Jeg kjenner ME-en sliter på meg, og jeg har vel ikke metodene helt på plass ennå. Har så lyst til å kaste hele greia på havet. Det er ikke noe gøy å være konstant grinete, og ihvertfall ikke når det kommer til punktet hvor jeg bare har mest lyst til å sette meg på en stein ute ved havet, se på bølgene og grine levra mi ut.

Føler at verden går imot meg, forsøker å nekte meg å leve det livet jeg ønsker. Når kroppen protesterer på alle måter, vondt overalt, og hodet er en eneste grå grøt. Jeg blir plutselig redd for at alt skal gå galt. redd for å stryke på skolen, redd for å bli forlatt, redd for å miste venner, redd for alt. Absolutt alt.

Jeg er spesielt redd for at folk skal bli lei av meg, mislike meg. Redd for å legge på meg. Redd for å bli stygg. Og når tilogmed den hardt opparbeidede selvtilliten begynner å svikte, da vet jeg at det går feil vei.

Jeg vet jeg burde ta en mental oppvask. Rydde og lete etter den skitne ekle mugne kasserollen som stinker. For jeg vet den er der. Men jeg kommer meg aldri særlig langt med oppvasken..

Akkurat nå ønsker jeg meg mest av alt en Mammaklem. Og en Pappaklem. En klem som forteller meg at jeg er god nok. En klem som forteller meg at alt kommer til å gå bra. At jeg ikke kommer til å miste noen. En klem som forteller meg at jeg er verdt noe. En klem som forteller meg at jeg er elsket. En klem som betyr noe.

For jeg er god nok. Det kommer til å gå bra. Jeg kommer ikke til å miste noen. Jeg er verdt noe. Jeg er elsket. Jeg vet det. Men for øyeblikket greier jeg bare ikke å føle det. Greier ikke tro på det. Rett og slett fordi jeg ikke skjønner hva jeg gjør her i verden når jeg ikke engang har innvirkning på den. Jeg bare gjør verden et sykt menneske rikere.

Jeg vil ikke lenger ned nå. Jeg har vært der, og jeg vil ikke tilbake. Hvordan kan jeg stoppe det? Jeg vet ikke… Jeg vet bare at jeg hater å være langt nede. Kommer jeg lenger ned nå, så kommer jeg til å trenge et ekstremt kraftig spark..

En kommentar om “meningsløshet

  1. Når vi ser filmer om helter og sånt, så slutter alltid filmen like etter en stor heltedåd, med biljakter, våpen, blod, svette og gørr.

    Og så slutter det alltid godt, og så levde de lykkelig osv. Men det er ikke sånn. Hvordan gå tilbake til postsortering etter å ha bedrevet dragedreping?

    Perspektiver og modus.

    Postsortering og skolerutiner ER meningsfullt. Når man bare kommer ut av dragedrepingen.

    Og du ER elsket. Vi er ikke lei av deg 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s