Okey..

Jeg kan ikke gi meg med bloggingen. Er blitt avhengig. Dessuten så trenger jeg det.

Det er noe med det å ha et sted hvor jeg kan si det jeg føler for, bare slippe det jeg har på hjertet.

Eller… Alt sier jeg jo ikke, men mye.

Har faktisk kommet til det punktet hvor jeg ikke egentlig KAN skrive alt jeg vil.

Jeg tenker ofte at «hmm, det som skjedde nå skal jeg skrive om på bloggen» eller «Fy søren, denn oppførselen skal taes opp på bloggen!» Men så kommer jeg på at enkelte ting kanskje ikke egentlig passer seg, eller kan bli lest av mennesker det ikke er ment for.

Da jeg startet på Blogg.no, hadde jeg en privat blogg som jeg ikke publiserte før etter en stund. Før jeg publiserte den slettet jeg endel svært personlige innlegg. Nå føler jeg at jeg ikke kan skrive så personlig som jeg pleide. Jeg har hemninger, i motsetning til mange andre bloggere.

Jeg kan ikke bare brette ut mitt indre for fremmede mennesker? Eller er det nettopp det jeg kan? Det var jo slik jeg startet?

Menmen. Uansett. Jeg har kommet inn på mitt førstevalg til høsten. Påbygging, her i Narvik. Først ble jeg hyperglad, men så kom jeg på hvorfor jeg ville flytte herfra. Hittil har jeg gledet meg veldig, men nå.. Nå kom nervene. Redselen for mennesker. Mennesker som kjente den jeg en gang var. Mennesker jeg har spilt skuespill for så lenge. Kommer jeg til å være så nervøs at den gamle meg slipper igjennom og ødelegger både for meg selv og andre?

Noen synes at den gamle meg er bra. Men den gamle meg var en falsk skuespiller som ga alle feil inntrykk.

Noen mener den gamle meg er den egentlige meg, og at den jeg er nå bare er den jeg vil være.

Jeg har et uforutsigbart humør. Den gamle meg var glad og crazy hele tiden, for å dekke over det faktum at jeg var syk. Sykdommen var ny for meg, og svært få forstod den, så jeg foretrakk å skjule den, noe som slet meg mer ut.

Nå har jeg fått ny respekt for sykdommen. Jeg tillater meg selv å være sliten når jeg er det, og det kan komme brått på, og skremmer enkelte. For når jeg blir sliten gråter jeg mye, jeg blir innesluttet og sur. Og så, plutselig kan energinivået være på topp igjen, og da, ja da gjør jeg ALT! Helt til jeg blir sliten igjen. Og slik fortsetter jeg, og det fungerer for meg.

Men det fungerer kanskje ikke alltid like bra for andre. Og det har jeg respekt for. Det er vanskelig, men jeg har det likevel.

Inni meg baksnakker jeg ofte negative mennesker. Mennesker som tror de har et så fælt, så fælt, når de har et normalt liv. Jeg kunne gitt mye for det normale livet andre klager over. Men jeg sier det svært sjeldent høyt. Men det er en gang slik jeg er, slik jag har blitt. Jeg er livsglad, og jeg liker å være positiv og glad selv om jeg ikke alltid greier det.

Jeg kom på en måte frem til en konklusjon nå. Så lenge jeg selv godtar at jeg er som jeg er, så lenge jeg godtar at både sykdommen og livet er som speedmonsteret på tusenfryd, så får andre godta at jeg bare er slik. Jeg har som sagt respekt for dem som ikke takler meg, men de som trosser frykten for nedturene mine, respekterer jeg enda mer. De har litt av et eventyr foran seg, denne påbyggingsklassen med Svinge-Nanne på lasset! =P

Og dette innlegget gikk fra det ene temaet til det andre, men det får så bare være! ^^,

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s