Når ord blir fattige.

Den siste tiden har jeg slitt litt med å skrive. Finner ikke de rette ordene, ingen ord er store nok, gode nok eller beskrivende nok. Men nå føler jeg at jeg har tenkt nok, jeg har fått det litt på avstand og greier endelig å skrive litt.

Jeg har mistet en svært kjær person, og selv om det overhodet ikke var uventet, så er sorgen like stor.

Jeg kvier meg for å fortelle folk om det, for jeg har sett reaksjonene og jeg vet hvordan jeg selv reagerer. Folk vet ikke hva de skal si, de vet ikke hvordan de skal oppføre seg rundt et menneske som sørger. Jeg vet nøyaktig hvordan det føles. Jeg har hørt mangt et «kondolerer», men jeg føler ikke det ordet betyr. Det høres stivt ut. Uformelt, upersonlig. Jeg har slått det opp, og jeg skjønner at det skal være et vennlig ord, et medfølende ord.  Men jeg har aldri greid å bruke det selv. Føler ikke at det sier nok.

Jeg er ikke glad i å dele sorgen min med andre, utenom mine nærmeste som føler på det samme tapet, og jeg er heller ikke flink til å takle andres sorg. Det finnes ingen fasit på sorg, alle har sin egen måte å takle det på. Jeg trekker meg tilbake. Jeg tenker ikke så mye på det, men plutselig popper et minne opp, og jeg trenger tid for meg selv. Jeg liker ikke at folk ser at jeg gråter, sånn er jeg bare. Jeg liker ikke å snakke om det heller, bearbeider det for meg selv leeeenge før jeg snakker om det. Akkurat nå greier jeg ikke fortelle hva jeg føler, jeg blir bare blank med en gang jeg prøver, og da holder jeg det heller for meg selv til jeg greier å sette ord på det. For det finnes ikke ord, ikke før jeg har bearbeidet det og følelsene har dabbet litt av.

Akkurat nå føles det litt godt å være tom og blank. Men jeg vet at når jeg kommer for meg selv, så vil tomheten være uutholdelig. Mn jeg må bare holde det ut og bearbeide det, jeg har opplevd det før og vet at det går over.

Så nå skal jeg bare bite tenna sammen, komme meg gjennom dagene, og se frem til alt det gode som skjer fremover. For jeg vet det ligger mye godt på lur og venter på meg! =)

6 kommentarer om “Når ord blir fattige.

  1. Beathe Nerleir Kristensen


    Ord bli dessverre fattig, kjære dæ ❤
    Har tænkt masse på dåkk alle =)
    Sku gjærne ha vært dær å delt sorgen ilag me dåkk.. men æ e litt langt unna, så æ sende heller varme tanka å klæmma..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s