Meg…

om dagen er jeg deg
om natten er jeg meg

om dagen ser jeg deg
om natten tenker jeg på deg

om dagen smiler jeg
om natten er jeg lei

om dagen er lang
korter jeg den ned med sang

om natten forsvinner melodien
og jeg må bare følge stien

Jeg må innrømme at dagene er lange for tiden. Jeg tvinger meg opp, drar på jobb og gjør det jeg må. Unnlater å gå hjem, utsetter det i det lengste. Jeg liker ikke å komme hjem til ensomheten. Har det så utrolig fint i helgene når jeg er med familie og venner, men når uka kommer og jeg blir alene, da mistrives jeg.

Jeg hører på lydbøker eller leser, kommer på rare påfunn for å få tida til å gå. Jeg prøver å glemme at jeg er alene. Men det funker ikke alltid. Ensomheten innhenter meg, og jeg sitter her. Ergrer meg over dumme ting jeg kanskje har sagt tidligere, ergrer meg over meg selv.

Er så redd for å være innpåsliten på de få vennene jeg har her. Vil ikke utnytte dem for å slippe å være ensom når jeg egentlig ikke har energi til å være sosial.

Men jeg jobber med meg selv. Jeg håper på fremgang. Jeg drømmer om et liv uten dette slitet. Vil så gjerne utfolde meg, utvikle meg. Gleder meg til den dagen jeg tør åpne meg og oppsøke fremmede, for kanskje å få flere venner, større omgangskrets.

Gleder meg til å være meg.