Musikk som terapi og livsveileder.

Hei venner og bekjente og andre lesere.

Jeg skal innrømme at livet ikke er helt lett for tiden. Så jeg skal prøve å skrive om noe som hjelper meg gjennom dagene. Musikk.

Musikken er en viktig del av mitt liv. Jeg har sunget så lenge jeg kan huske. Jeg arvet tidlig mine brødres musikksmak. Jeg er ikke akkurat noen stor fan av mainstream musikk uten følelse. Jeg hører på musikk som gir meg noe.

Punk og punkrock. Rock og litt tyngre rock. Det er det jeg hører på når jeg vil få ut sinne. Når jeg er lei meg. Når jeg går. Og når jeg ikke har noe annet jeg vil høre på. Det er sjangrene som dominerer. Hvem skulle tro det, så søt og snill som jeg ser ut? Ramones. Clash. System of a down. Marilyn Manson. Gogol Bordello. Cranberries. Sistnevnte er vel ikke så hardt akkurat, men verdt å nevne.

Trance og annet med dominerende beat og meningsløse tekster. Det hører jeg på når jeg vil slippe å føle. Det får meg til å gå ut av meg selv og bare følge beaten. Som nå. Nå går David Guetta på for fullt, fordi jeg ikke vil gå inn i meg selv. Pitbull. Swedish House Mafia. Enrique Igleisias. Mohombi.

Indie. Er vel egentlig en fellesbetegnelse for mange sjangre, men det har noe eget ved seg, akkurat som meg. Arcade Fire. Fleet Foxes. Bloc Party. Yeah Yeah Yeahs. The Ting Tings.

Country. Dolly Parton. Hun kommer alltid til å være en støtte, uansett om jeg ønsker det eller ikke. Hun har så mange tekster jeg kjenner meg igjen i. Alltid.

Så er det jo alltid en eller flere sanger også innenfor de sjangrene jeg ikke liker som treffer meg likevel. Og innenfor mine yndlingssjangre finnes det sanger jeg overhodet ikke takler.

Da jag fikk min første Mp3-spiller i julegave, så gråt jeg. Det samme gjorde jeg da jeg fikk anlegg. Av glede.

Jeg har et hjørne i stua dekket av cd-plater.

Når jeg er hjemme hos Mamma og Pappa i helgene og våkner av at pappa spiller i stua får jeg en herlig følelse. Når jeg står i et rom hvor musikk spilles høyt, og bassen kjennes i magen, da kjennes det ut som at jeg er forelsket. Når jeg hører musikk, så føler jeg at jeg ikke bare eksisterer, men hører til. Når jeg får lyst til å danse har musikken slått ut all min tvil og jeg glemmer alle sorger.

Musikken har en svært spesiell plass i hjertet mitt. Uten tvil.!

2 kommentarer om “Musikk som terapi og livsveileder.

  1. Susanne

    Visste ikke at vi hadde så lik musikksmak, Julianne! Koselig å lese bloggen din å høre hvordan du har det. Håper det går bra med deg! Hilsen Susanne fra follo

    1. hehe, ja, visste ikke det jeg heller! =D
      Og det går vanligvis bra, finner alltid en vei opp fra grøfta når det ikke går bra =)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s