110 – tanker..

I dag, akkurat nå, så skriver jeg på innlegg nr 110!

Og siden jeg selv ikke registrerte at jeg hadde kommet til 100, så skal jeg nå feire innlegg nr.110 med et innlegg utenom det vanlige.

Og nå lurer du på hva jeg skal skrive om? Det kan jeg svare deg på. Jeg skal fortelle dere mer om meg selv.

Som dere (forhåpentligvis) har fått med dere, jeg har ME, populært kalt kronisk utmattelsessyndrom. Det har jeg snakket om tidligere, så jeg skal ikke gå så dypt inn på det. Jeg skal heller fokusere på meg selv som jeg ser meg selv, og hvordan jeg har sett på meg selv de siste årene.

Jeg skal starte med da jeg begynte på videregående. Jeg var fan av litt tyngre rock og metal, og ønsket meg en stil som for meg skulle uttrykke det. Første året greide jeg å bygge opp en garderobe av sorte og røde klær, og neglelakker i de samme fargene. Jeg likte å se på meg selv som en glad og utadvent person som visste veldig godt hva jeg ville med livet mitt. Men innerst inne var jeg en enormt forvirret person, hodet mitt var et eneste kaos og jeg følte meg overhodet ikke som jeg skulle ønske jeg gjorde. Det andre semesteret fikk jeg diagnosen, og ting falt på plass.

Så kom det andre året. Jeg opplevde mye, hadde en svært tung periode på begynnelsen. Så utpå høsten fikk jeg kjæreste, og livet ble lysere. Da andre året var nesten over, viste det seg at jeg ikke skulle komme inn på påbygging på skolen jeg ønsket, og livet falt litt sammen. Jeg søkte på folkehøgskole, og kom inn på førstevalget, Vokal på Follo Folkehøgskole. Kjæresten min søkte også, og kom inn på Karmøy folkehøgskole. Jeg var i ekstase.

Året på fhs var absolutt fantastisk. Jeg kan si med hånda på hjertet at det var det beste året i mitt liv hittil. Det var selvfølgelig tungt med kjæresten på en annen skole, men vi fikk sett hverandre med jevne mellomrom. Jeg levde livet fullt ut, med mennesker jeg aldri kommer til å glemme. Det året vokste jeg mye som person. Jeg vokste også litt  rundt magen, hehe, takket være de meget gode kokkene på skolen. Dette resulterte i at garderoben sakte men sikkert ble fylt opp av en ny stil. Jeg var blitt et mykere menneske(heehee), og klærne ble tilpasset deretter. Så var året slutt og jeg måtte tilbake til den harde virkeligheten. Vi flyttet sammen, jeg og kjæresten. Jeg fikk jobb, og skulle ta påbygging i Bardu. Men det å ha vært ni måneder fra hverandre hadde antakelig slitt litt på forholdet, og jeg var hvertfall ikke den samme lenger. Forholdet tok slutt etter ett år og åtte måneder, og vi måtte begge starte på nytt. Og M, om du leser dette, så skal du vite at jeg ikke angrer på noe, men jeg tror vi begge hadde godt av bruddet.

Jeg flyttet hjem. Eller. Jeg bodde hos Søster noen uker, og jeg tok meg en lang velfortjent ferie sørpå med gode venner og familie, og når jeg da kom hjem var det bare å starte på’an. Det ble raskt jobbjakt etter at jeg hadde fått meg egen leilighet. Jeg slet lenge med å finne jobb, jeg søkte overalt. Jeg hadde dårlig råd og lånte mye penger hos foreldrene mine. Lite penger=lite mat og dårlig kosthold. Jeg fikk jobb etter to måneder, på biblioteket jeg jobber nå. Men økonomien var fremdeles ikke helt stabil, og til Jul oppdaget jeg at jeg hadde gått ned 10-12kg siden august. Jeg må si det var en fantastisk følelse, og jeg fikk en skikkelig boost.

Så begynte jeg å blogge i Januar en gang. Bloggingen var vel egentlig resultatet av et hjerte som var rimelig knust etter et brudd. Jeg trengte et sted å få skrevet ned følelser, et sted å få ut alt jeg hadde innesperret i hodet mitt. Jeg gikk aldri inn på bruddet på bloggen, det var ennå for nært og sårt, men jeg fikk ut mye annen drit. Og jeg oppdaget etterhvert at det var en fin måte å oppdatere venner og familie jeg ikke treffer så ofte. Så bloggingen fortsatte.

Og til høsten skal jeg endelig ta påbyggingsåret. Jeg må innrømme at jeg gleder meg. Men først venter en sommer med jobbing.

Du tenker kanskje nå at du bare har fått deler av livshistorien min du egentlig ikke hadde behov for, men det bryr ikke jeg meg om. Jeg håper og tror at det jeg nå har skrevet og delt her kan gi deg innblikk og forståelse for hvem jeg er i dag. Jeg er blitt en mykere person, en håpløs romantiker, fremdeles forvirret, kanskje en tanke sær, men stolt av den jeg har blitt!

Og jeg håper du fortsetter å lese bloggen min, for jeg har ikke tenkt å gi meg ennå!

2 kommentarer om “110 – tanker..

  1. Sunniva Rasmussen

    så fint og godt innligg Julianne… æ e nu gla i dæ å kommer alltid te å være det, du e som den storesøstra æ ikke har. Æ kan snakke med dæ om absolutt alt….
    forever and ever in my heart ❤ ❤ ❤

    1. Ååh, kjære vakre vene, takk ❤
      æ e nu gla i dæ åsså, å æ e gla du føle d sånn, æ lika å være storesøster ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s