avvisningens kraft på et allerede såret hjerte

Føler at jeg må svare skikkelig på alle kommentarene til innlegget «om å lete på feil sted». Både til dere som er troende og dere som ikke er det.

Først og fremst. Jeg akter ikke å gi opp å lete etter min plass. Jeg har en tro, jeg vet bare ikke hvor sterk den er, eller hva jeg egentlig tror på.

Og jeg skal være ganske ærlig, noe av det som plager meg aller mest er enkelte ungdommer. Jeg ble en outsider da jeg «dro ut i verden». Jeg føler meg ikke velkommen lenger. Og det verste er at jeg satt der på ungdomskvelden og tenkte på de forskjellige ungdommene som jeg vet «synder» på mange forskjellige måter, uke etter uke, men kommer tilbake og ber om tilgivelse på søndagen og tror det er grønt lys for å fortsette på samme viset. Hvorfor kan de gjøre det, og likevel sperre meg ute? Jeg er ikke noen verre synder enn dem…

Jeg kan møte tidligere venner i byen, Og jeg vet at de ser meg når jeg smiler til dem og hører at jeg sier hei, men de ser rett gjennom meg som om jeg er luft. Det er mine jevnaldrede det er snakk om. Kan noen virkelig mene at det er rett måte å behandle et menneske på? Jeg vil så gjerne, så inderlig gjerne, men når jeg stadig får den kalde skulderen, så tar det motet fra meg. Jeg trodde nestekjærlighet var viktig, jeg.

De gjør det samme på samlingene og ungdomskveldene. De ser rett gjennom meg, og snakker hvertfall ikke til meg, nei! Det er som om jeg har pest eller noe..! De hever seg over meg, det virker som at de prøver å bevise at de er bedre enn meg. Det er ikke sånn man skal føle det når man prøver å være hyggelig og kanskje få kontakt med gamle venner. Jeg forsøker å være åpen, tenke at «jaja, jeg har jo familien min her, søskenbarn, tanter og onkler.» Men det skal jeg fortelle dere. Det gjør vondt. Så innmari vondt. Når jeg står der og prøver for harde livet, og det jeg ønsker meg mest er å få venner. En kald skulder er alt jeg får. Ikke engang et nikk eller et smil, men en iskald skulder! Hvis ikke det kan få hvem som helst til å tvile på Guds vilje, så vet ikke jeg!

Jeg dro alltid med godt mot og håpet at det skulle bli bedre denne gangen. Og dere skulle visst hvor ofte jeg har dratt gråtende derfra. Med knust hjerte i stedet for den gode følelsen jeg pleide å få når jeg var yngre. Disse menneskene skulle bare visst hvor dypt de har såret meg. Jeg er et sterkt menneske, men er det noe jeg ikke greier å holde ut, så er det et knust hjerte. Det har nå endt opp med at jeg virkelig gruer meg til å dra, men håper likevel. Og det skjer igjen. Og igjen. Og igjen…

Guds ord, som blir talt på samlingene, gir ikke mye mening når følelsen av å bli avvist er så sterk..

8 kommentarer om “avvisningens kraft på et allerede såret hjerte

  1. Terese Victoria

    Kjæreste, vakreste Julianne!
    Hvis disse folka ikke bryr seg med å respektere deg for den utrolig personen du er, så fortjener de ikke vennskapet ditt. Bare fordi du ikke har samme tro som dem så betyr det ikke at du er mindre verdt, og hvis de ikke klarer å forstå det syns jeg synd på dem.
    Du er en så utrolig fantastisk og herlig jente, og du skal vite at jeg setter utrolig stor pris på vennskapet vårt.
    Evig glad i deg, JoJo! ❤
    Stor klem Terese 🙂

    1. Kjære Terese.

      Jeg for min del, og jeg tror vi alle deler dette, vil alltid være glad i Julianne, og respektere henne for den hun er. Jeg tror hun vet det. Hun har en bror, og jeg har bror, som begge forkynner andre tankesett enn vi andre har, uten at familieforholdene er endret av den grunn. Vi er kanskje ekstra glade i dem?

      Vi som tror er bare så glad i troen vår, og vi kjenner igjen både problemstillinger og mere til, som vi med tidens hjelp har forsert, eller lært å leve med, og sitter igjen enda rikere enn vi var før vi begynte å spørre.

      Og da deler vi så gjerne av våre «greier». Fordi vi er glad i Julianne, og unner henne av det beste vi har.

      Hvis du mener dem som avviser henne, de på hennes egen alder, så finner du råtne epler overalt. Folk som tror at de må tråkke på andre for å komme seg opp selv. Tror ikke det har så mye med tro å gjøre.

      Andre føler seg avvist av Juliannes frykt. De er like sårbare selv. Livets knuter 😉

      Fortsett å være glad i hverandre dere 🙂 Vennskap er undervurdert 🙂

  2. Vidarf

    Skal gi deg et svar som kan virke veldig, veldig skarpladet. Men ta det for det det er, ikke som en negativt ment kritikk eller noe slikt.

    En av mine beste venner i ungdomsårene, du kjenner ham godt, valgte et liv utenfor kristendommen. Han valgte å leve et liv jeg ikke ville ha noe med å gjøre.
    Og selv i dag, mange, mange år etterpå skulle jeg ønske han kunne be meg om tilgivelse fordi han sviktet meg på den måten! Jeg respekterer hans valg, men han såret meg dypt og inderlig.

    Du valgte å gå utenfor døra en periode, hvis jeg skjønner deg rett. Kanskje du skal ta kontakt med én av dine tidligere venner, en person du hadde mye kontakt med. Fortell ham eller henne at du trenger vedkommende. Spør om du såret dem, og be dem i såfall om tilgivelse for akkurat det. Saken har nemlig to sider. De føler seg kanskje fremmedliggjort – og dessuten stiller jeg littegrann spørsmålstegn med hvor NÆRE venner dere egentlig var. 🙂 Jeg sitter nemlig med tilsvarende erfaringer.

    Så over til en litt mykere kommentar: Med enorm fare for å høres ekstremt nedlatende ut: du er enda veldig ung, og en del av det du sier og kommenterer vil endre seg stort de neste årene. Men det kommer an på deg selv.
    Jeg har aldri vært en person som ble nedringt når noe skjedde i helgene. Jeg måtte kjempe og sloss for å få innpass. Jeg ble bare oppringt når jeg kunne kjøre, aldri ellers.
    Vet du hva? Jeg valgte å gi blanke blaffen, trenge meg på og være meg selv – og IGNORERE alle som ikke likte det. Jeg utviklet et godt skjold mot kommentarer som stakk.
    I dag, 15 år senere (herrefredens kor åran går *grøss*), kan jeg se meg tilbake uten anger og uten vemod.

    Du kan ikke forvente at folk skal ta deg inn i varmen so to speak. I dag har vi dessverre glemt historien om det bortkomne får; vi ser ikke nødvendigheten av å feire hjemkomsten til den bortkomne sønn (eller datter, man er da kjønnsnøytral!).

    Kjære deg! Jeg kjenner deg ikke, og jeg kan bare uttale meg på generelt grunnlag. Men TRO meg når jeg sier at jeg føler kjærlighet for deg, jeg ønsker at du skal finne deg til rette! Og jeg føler at du og jeg deler erfaringer på akkurat dette feltet.

    Veikje, nu brætte du opp arman, stikk ut albuan og TRENGER DÆ PÅ! I kaoset som følger vil du brøyte mange unna, men så vil du finne et par som hekter sæ på. DER har du ekte vennskap!

    Dessverre opplever du akkurat det samme som veldig, veldig mange andre har gjort før deg. Du opplever at du ikke får servert noe gratis.
    Du må bare kjempe for det! Du må våge å utlevere deg selv. Fortelle noen om hvordan du har det (hey, you just did!!! Kudos!).
    Røsk tak i nån og tving dæm i kne som din nye venn! 😀

    Det er ikke sånn det burde være, men så lever vi da ikke i en perfekt verden.

    Men slå opp i det nye testamentet, Lukas’ evangelium kapittel 15. Bit deg særlig merke i vers 7. Så håper jeg at vers 31 og 32 faller i sinnet på dine (tidligere) venner.

    Lykke til! Fra det innerste av mitt lille hjerte! Bare ikke kast troen på båten bare fordi du møter litt motbør. Det gjorde ikke jeg, og det er jeg evig takknemlig for!

    PS: Det er ikke alt som egner seg online – det kan fort bli misforstått. Skjønner at du trenger et fora for å få ut det du tenker på. Ta kontakt!

  3. Det er aldri godt å bli avvist. Det finnes heller ei et fasitsvar på hvordan man skal reagere. Det viktigste tenker jeg er at du er ærlig om hvordan det får deg til å føle og videre få utløp for de følelsene en plass, enten det er her på bloggen eller på et lerret, i musikken eller ved å knuse glass i glass/metall-søplekasser…

  4. Så vidt som jeg har hørt så har folk spurt etter deg de gangene du ikke har vært der. Og de gangene du har vært der så hadde du mange å snakke og le sammen med. Har jeg hørt rett? Det virker ikke slik på det du skriver. Men jeg velger å tro på det jeg ble fortalt..!

    Jeg skjønner at det er noen personer som er slik mot deg, og viser den kalde skuldra, men slik kommer det ALLTID til å være. Noen personer kommer alltid til å stå i veien for deg, men hev deg over de.

    Det med at folk går på samling for å få «grønt lys til å fortsette» syntes jeg ble litt feil. Du kan jo ikke vite om de angrer eller ikke. Det er ingen andre enn Gud som kan dømme de. I dagens samfunn er det veldig enkelt å bli påvirket. Vi hører på musikk, ser filmer, noen drikker osv osv, det finnes en lang liste, men det betyr ikke at vi ikke har lyst til å slutte med dette. Å få tilgivelse kan hjelpe oss med å bli flinkere til å ta rette valg. I «gjerningens øyeblikk» angrer vi kanskje ikke, men når vi får høre Guds ord angrer vi, og vi kan ikke la være å be om tilgivelse bare fordi vi kanskje kommer til å gjøre det igjen.

    Nestekjærlighet er viktig. Alle har det men ikke alle viser det til deg, det er helt normalt, ivertfall ikke om det har skjedd noe mellom deg og de personene det gjelder. Ikke forvent at alle vil være din bestevenn bare fordi du prøver å tro på Gud. All respekt for at du prøver. Jeg lover at når dommedag kommer er det verdt det! 😉

    Dette må nok ikke taes over internett, men jeg må spørre likevel; hvorfor skriker du EGENTLIG? Er det fordi du er skuffet over noen få personers oppførsel? Er det fordi du ikke vet hva du tror på? eller er det fordi du angrer på noe? Er disse personene verdt gråtinga? Jeg skjønner ikke at du syntes de ødelegger for deg når du har så mange andre rundt deg som VIL ha deg på samling. For meg virker det som om du har noe uoppgjort mellom dem, og da er det beste du kan gjøre å faktisk ta kontakt selv. Prøv å bli kjent med personene på nytt. Jeg aner ikke hva som er problemet mellom dere, men jeg tviler på at det er større enn at det kan fikses med en liten prat 🙂

    1. Du nevner her at jeg smilte og lo. Har du lest innleggene mine om maskene jeg ofte tar på meg når jeg er usikker? Dessuten kan jeg nesten garantere deg at menneskene jeg smilte og lo med, ikke var de samme som jeg vokste opp med, men antageligvis folk som var yngre enn meg.
      Nå er det over ett år siden jeg leste denne kommentaren og ikke greide å svare, fordi jeg ble provosert. Jeg skrev dette innlegget i en svært sårbar posisjon, og det gjorde vel ikke saken bedre.
      At jeg gråt da, var fordi jeg var ensom og ville ha venner. Det å være ungdom og føle at du ikke har venner, føle deg utenfor, det er IKKE en god følelse. Jeg vet noen ikke forstår det, fordi de alltid har hatt venner og ikke har kjent på den følelsen.
      Og det med å ta en prat med menneskene det gjelder er ikke så lett, når du aldri får startet en samtale fordi du blir oversett.
      Etter at jeg flyttet inn sammen med deg og Sui ble jo tilstandene mye bedre, selvfølgelig. Dere fungerte for meg som buffere, en trygg havn midt oppi usikkerheten jeg følte blant de læstadianske ungdommene. Og det ønsker jeg å takke dere for!
      Skriver i tillegg til denne kommentaren et innlegg, for å følge opp og samle et par tråder. https://mittlivietspeil.wordpress.com/2013/06/26/mimre/

  5. Tilbaketråkk: Mimre. | Mitt Liv i Et Speil

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s