Om å lete på feil sted…

Jeg leter. Jeg leter etter min plass i verden.

Jeg aner ikke hvor jeg skal lete. I dag har jeg lett i kristendommen. På en ungdomskveld.

Jeg vokste opp i en kristen, nærmere bestemt læstadiansk familie. Jeg var en del av det til jeg begynte å sette spørsmålstegn ved troen. Siden da har jeg lett.

Det å oppsøke det har jeg gjort flere ganger. Jeg oppsøker disse kveldene hvor ungdommene samles, og håper på det beste. Jeg angrer hver gang. Jeg går alltid derfra med tårer i øynene, fordi jeg skjønner at det ikke er stedet for meg lenger. Jeg føler ikke lenger at jeg hører hjemme der hvor min familie hører hjemme. Min mor og far er fremdeles læstadianere, og jeg er glad for det. Men jeg må bare beklage ovenfor dem at jeg dessverre ikke har den samme troen som dem. Jeg skulle på en måte ønske at jeg hadde det. Men jeg greier det ikke. Jeg hører hva predikantene sier, men jeg greier ikke forstå det.

I dag snakket de om klesdrakt og forfengelighet, noe jeg føler de gjør ofte… Jeg skjønner hva de mener, men jeg greier ikke å ha de samme meningene.

De snakket om hva som er synd, og hvor enkelte grenser går. De snakket om alt det negative religionsundervisningen i skolen innebærer. Men ikke det positive. Hvor er det positive i meningene?

De snakket om kjærlighet mellom to mennesker som deler livet. Og jeg merket meg ved en kommentar som kona til verten kom med. «Kjærligheten bare skjer, man kan ikke bestemme over den.» Jeg brant etter å spørre om homofili. Jeg har fått mange argumenter mot homofili, men jeg skjønner fortsatt ikke hva som er galt. Hvis kjærligheten bare skjer, og en mann eller kvinne forelsker seg i en av samme kjønn, hva er galt med det hvis det bare skjer? Som hun selv sa, en god kristen kvinne, man kan ikke bestemme over kjærligheten. Man kan ikke bestemme seg for å bli forelsket i en av motsatt kjønn fordi det er «galt» å være homofil.

Jeg vil være meg selv. Jeg greier ikke å tenke på at Gud kan bry seg om hvem jeg er. Jeg lever ikke på noen dårlig måte, hvordan krenker jeg Gud med hva jeg har på meg? Hva er galt med at jeg sminker meg og bærer smykker? Jeg ønsker å føle meg vel, vil ikke Gud at jeg skal føle meg vel?

Alle disse spørsmålene får meg til å tvile på hele Guden. Det har jeg gjort lenge. Så hvorfor oppsøker jeg det? Fordi jeg ønsker meg noe å tro på. Ønsker ikke vi alle det?

13 kommentarer om “Om å lete på feil sted…

  1. Camilla

    Bra skrevet. Selv om læstastadianer ikke e nå for dæ, så kan jo kristendommen være noe? Mange meningheter der det e lov å bære smykka, synge i kor, godta homofili, men fortsatt en gudstro 🙂
    Julianne det her det finn du ut av. Dumt at man må leite så lenge. Etter mi mening så e det også mulig å tro på Gud, uten å tilhøre en spesiell religion eller menighet. Kristendommen e veldi stor og med mange forskjellige tolkninge. E nok derfor det tar si tid å finne ut av, fordi du ikke har funnet den veien innafor kristendommen som passe for dæ.
    Klem ❤

  2. Kjære venn. Du ANER ikke hvor mye jeg har kjempet med omtrent de samme spørsmålene og behovene. Noen ganger helt intenst, andre ganger har jeg fred, og klarer å la spørsmålene ligge.

    Vi vil aldri finne noen gruppe der vi er enige i alt.

    Jeg har kommet frem til at jeg bare må passe på å beholde troen på Jesus i hjertet mitt, så får resten være. For det koker ned til perspektiver.

    Både du og jeg kan si at smykker og sminke er småting vi ikke skal fokusere på. Og det er det. Men hvis saken blir så viktig at den truer Jesus sin plass i hjertet mitt, så har JEG gjort den for stor! Skjønner?

    Når det kommer til homofili og kjærlighet så synes jeg også det er kjempevanskelig. Vi har bibelens klare ord mot vår logikk og nestekjærlighet. En type logikk og kjærlighet vi vel egentlig har lært hos Jesus…. Jeg for min del lar spørsmålet stå, behandler alle likt, og lar hver enkelt finne ut av det når de møter det.

    Og jeg er uenig med Camilla og Laila. Vi trenger «noen». Vi trenger noen som tenker omtrent som oss, og vi trenger noen til å trøste når troen, som alltid står under press, veikner og trenger påfyll.

    Jeg er her, og vi er flere. Vi er her for deg, og for hverandre 🙂

    Bli i Guds fred.

    1. Jeg vet at man aldri kan bli 100% enige om alt, men en viss enighet hadde ikke skadet. Jeg sliter med at læstadianismens Gud er så «streng», rett og slett. Jeg føler at det fanger et menneske i et fast mønster som blir kvelende trangt, uten frihet i det hele tatt.
      Det er noe med at alle er like, kler seg likt, og alle følger lederen, men jeg har en personlighet som ikke tillater meg å følge lederen, jeg føler ingen tilfredsstillelse ved det…
      Og ja, vi trenger alle noen og jeg er evig takknemlig for menneskene jeg har rundt meg, og kanskje jeg også misunner de som greier å tilpasse seg disse sterke troende samfunnene fordi jeg ikke greier det selv.

      1. Julianne. Jeg tar deg og spørsmålene videre, sammen med meg selv og mine lignende spørsmål. Kanskje kommer vi i mål til slutt?

  3. Susanne

    Kjære dæ! Om du lura så, koffer ikke spørr nån? E ikke nå galt i å spørr, å du kommer kansje dærifra med ett heilt nytt syn på ting 🙂

    1. mine spørsmål e provoseranes, å æ har spurt mange. Æ vet ka svaran e, å dem provosere mæ. D ende allti opp m en krangel, uansett kem æ spør. Homofili, forfengelighet å generelt, æ e ute etter svar som har sannhet, men de svaran får æ ikke =S

      1. Vidarf

        Kommer vel dessverre an på hvem du spør, trur æ. Enkelte er ekstremt sneversynt og firkanta, i min ikkesåveldigydmyke mening. Ser selv på meg selv som Læstadianer. Har vokst opp med det og synes den meningheten passer best for meg. Men det er ikke alt jeg er enig i – og det synes jeg er OK. Jeg er nemlig personlig kristen. Jeg forsøker å følge det som læres, men jeg velger fortsatt å tenke selv. Uten at det skal bli en «åndelig sovepute» om du skjønner. 🙂

        La bare ikke din nyskjerrighet, dine meninger eller dine holdninger skyve deg bort!!! Å kaste troen på båten bare fordi man ikke føler at forsamlingen gir deg alle svarene, det er for dumt (yup, æ e direkte. Lev med det! 🙂 ).

        Skal ikke forsøke å komme med noen svar her – jeg har vel neppe «alle svarene», og jeg tror ikke dette er stedet å diskutere slike ting (passer best under 4 øyne eller 20 fingre – epost).

        Men en ting føler jeg for å kommentere. Legg merke til at dette er å regne som MITT syn, ikke læstadianernes – selv om jeg tror at mine meninger korresponderer med det som læres på samling.
        Homofili. Bibelen er temmelig klar på at homofilt samliv er synd. Vi er skapt som mann og kvinne. Gud har bestemt at vi skal leve sammen som mann og kvinne. Bare mann og kvinne kan få barn på naturlig vis.
        MEN: å være homofil betyr IKKE at du ikke kan komme til himmelen, eller at du ikke kan være kristen!!! Her er det altfor ofte totalt feile oppfatninger ute å går.
        Vi har alle vår egen «ting» i livet. En utfordring som gjør ting vanskelig. For en kristen homofil er denne «tingen» hans eller hennes seksuelle legning. Viten om at å forfølge sin legning innebærer brudd med Guds vilje. Det må være grusomt! MEN: for noen er dette den «tingen» de må leve med om de ønsker Guds nåde. Andre personer må leve med en fysisk eller psykisk «ting» som kan være like vanskelig å leve med.

        Er Gud ond som tillater slikt? Feil problemstilling. Vi har en fri vilje, ergo styrer vi våre egne handlinger. Gud kan ikke lastes for det. Er homofili medfødt eller et resultat av miljø? Derom strides fagkunnskapen. Og det er i grunnen ikke relevant hva Gud angår. Fysisk eller psykiske «ting» kan være medfødt eller et resultat av miljø (sier IKKE her at homofili er en sykdom!!!! Trekker bare paralleller). Like fullt må vi akseptere at sånn er det.

        Å være kristen innebærer at vi må innordne oss under Gud. Vi må følge hans vilje, selv når vi ikke skjønner hvorfor eller hvordan. Men om det vanskelige får hovedfokus, glemmer vi å glede oss over alle de fine tingene i kristendommen! Samhold, fellesskap, glede over en renset samvittighet. Trygghet i å overlate styringen til Herren (mens vi selv står for framdriften). Og så uendelig mye mer.

        Så får vi heller leve med at enkelte miljøer går med ræva først inn i framtiden, respektere dem for det – og ellers sørge for SELV å ha fred med Herren. Og i grunnen ikke trøkke sin egen tro nedover hodet på andre. 😉

        Husk bare på hva Jesus sa om hvem som er den største i Himmelen. Han hentet fram et barn og sa «den som gjør seg så liten som dette barn, han er den største i Himlenes rike».
        Det handler om å TRO. Uten forbehold, som et lite barn tror at pappa er sterkere enn supermann. Så får de hverdagslige tingene heller tilpasses og fylles inn. Men sentralt og urokkelig må troen stå!
        Troen på syndenes forlatelse, på Jesu gjerning, Guds nåde og på en allmektig, treenig gud. Alt annet er detaljer.

        Så får du være uenig eller enig med meg. Det er OK uansett. Jeg anser deg like fullt som en kristen. Bare ikke la detaljene hindre utsikten for de tingene som faktisk betyr noe. Ikke la skogen skjules av trærne – tro som et lite barn og aksepter at du ikke vil finne alle svarene i dag – og at du også tar feil. 😛

        Viktigst av alt: gled deg i Herren! Pris din Gud for at du har en tro. Ha det godt med deg selv! Hva andre mener, sier eller gjør – det er ikke relevant. Det er forholdet deg selv Gud som betyr noe. Om dere er enige, får andre styre med sitt. Litt kynisme har aldri skadet.

        Hilser deg med Guds fred! Bare ta kontakt om du vil prate. Døren står alltid åpen, enten det nå er ytterdøra eller epostkontoen. 🙂

  4. Tone

    Kjære venn.
    Har lest alle innleggene og må si meg enig i Det vidar skriver. Han har rett I Det han skriver. Alle har vi en ting som gjør troen vanskelig.
    Selv har jeg opp til flere ting som gjør det vanskelig før meg.
    Du snakker mye om at du ikke føler deg hjemme på samling og i menigheten lenger. Jeg har vært der og følt det samme. Med mitt valg av mann ble det fort mye jeg ikke fikk til å stemme lenger. Det å gå alene på samling hver søndag er ofte vanskelig. Det å måtte forklare barna at pappa ikke går på samling fordi han ikke tror er grusomt, for på samling har de hørt at ffv bare er en tro som frelser….
    Du kan vel selv tenke deg hvilke diskusjoner vi har rundt dette.
    Å være gift med en som ikke er kristen gir og utfordringer når det kommer til utseende. Skal jeg bli grå i håret, kle meg som vi har lært osv.. spørsmål som ofte plager meg…

    Likevel, jeg kommer hele tiden frem til det samme svaret. Jeg kan ikke leve uten troen, og jeg kan enda mindre dø uten den.
    Og også ordene «som din dag er skal styrken være». Disse ordene trøster og holder meg oppe.

    Jeg kan absolutt forstå ditt behov for å føle at du hører hjemme sammen med mennesker for det gjør vi alle sammen. Likevel har jeg innsett at det viktigste for meg er å høre til hos Gud.
    Denne tilhørigheten har jeg. Ikke fordi jeg får de svarene jeg ønsker men fordi jeg får svar som jeg etter hvert har lært å godta. Han lovet aldri at jeg skulle få det lett eller at jeg skulle forstå alt. Han lovet bare at hvis jeg gjorde mitt beste og beholdt troen skulle han være der som min aller største støtte.
    Dette løftet har han holdt selv om jeg ikke alltid har maktet å holde mine.
    Bare tro kjære lille venn, bare tro.

  5. Jeg skal legge inn en liten kommentar her, fra ei som ikke er født i et kristent hjem. Jeg er verken døpt eller kristelig konfirmert. Jeg har deltatt på samling og har både positive og negative opplevelser og tanker omkring samling, kristendom og læstianismen (riktig ord?).

    Jeg er rimelig sikker på at det er mer mellom himmel og jord enn det vi kan se, ta på og føle. Dette har jeg mer eller mindre bevisst opplevd gjennom hele oppveksten, men ikke før den senere tid har jeg tatt på og kjent på det. Jeg tror og det er en Gud, en «annen verden» om jeg kan si det slik. Jeg er en kristenevolusjonist!

    Dog, jeg har vel kanskje mine egne litt finurlige meninger. Jeg mener at om Gud ikke vil jeg skal ha det godt- så er det noe feil en plass. Det betyr at jeg skal kunne gjøre hva som er rett for meg, uansett hva det er; så sant jeg ikke skader mennesker og andre dyr og naturen. Jeg er meg. Jeg er komplekse og ambisiøse Åse, som mener at hvis folk har et problem med hvordan jeg går kledd- så har de et problem og ikke jeg. Min verdi som menneske er ikke definert av mine klesplagg (for eksempel), ei heller er min integritet. Om jeg vil gå med bare bryster nedover Karl Johan så skulle da det være helt greit, så sant ikke jeg skader noen på min vei? Det er mine handlinger og hva jeg utfører som har betydning. Om jeg snakker med den eldre damen som sitter utenfor McDonalds, eller er spydig? Om når jeg kommer på besøk, om jeg da ikke krever annet enn en god stol å sitte i- for avslapning? Et menneske er ikke født godt eller ondt, ei heller er mennesker gode eller onde- men vi utfører gode og mindre gode handlinger.

    Videre så mener jeg det at vi må ta innover oss at bibelen sannsynligvis har blitt «korrekturlest» og endret på av velstående menn opp igjennom årene. Dette vet jeg er kontroversielt, men for meg så handler det om historie og historiens gang, ikke fæle mennesker som vil ødelgge guds ord.

    Videre homofili. Om Gud skapte mennesket, så skapte han vel også homofilien? Om han ikke skapte homofilien, så kan han vel ikke ha skapt hele mennesket? Det handler ikke her om fri vilje direkte spør du meg. Jeg har ikke valgt å være heterofil. Jeg har ikke valgt å falle for en snodig mann fra nordnorge. Det var det jeg gjorde. Om denne mannen hadde byttet ut kromosom Y med X, så ville jeg fortsatt falt for han, ville jeg ikke? Mine foreldre har aldri sagt annet enn; om du er lesbisk- feel free! Så om det hadde vært fri vilje, så skulle man tro at jeg ville hatt litt interesse av jenter og? Og så skal jeg dra inn litt hjerne-fagprat. Vår vilje og vår fornuft er 100 % av følelser, enten bevisst eller ubevisst. Sunn fornuft er kun samtidens kollektive fordommer var det en tenker som sa- og jeg er enig. Vår frie vilje er basert på våre følelser.

    Størst av alt er kjærligheten, enten den er mellom venner, foreldre og barn, mellom to monogame homo-ender eller mellom to voksne mennesker som har det godt sammen.

    Det viktigste sitatet jeg sitter med fra bibelen er dette; og det er dette jeg lever litt etter; «Du skal ikke dømme, du vil selv bli dømt». Vær fri til å være deg, til å være nysgjerrig og til å utførske. Det vil aldri finnes eller det vil aldri være noe galt i det 🙂

    Tudelu!

  6. Tilbaketråkk: Mimre. | Mitt Liv i Et Speil

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s