Tunge innrømmelser og oppdagelser.

Jeg satt på bussen hjem i kveld. Hørte samtalen bakerst i bussen gikk livlig. Folk som tar bussen sammen ofte. De lo sammen, diskuterte sammen. En gjeng med venner og bekjente som hadde det gøy.

Jeg gikk av bussen og skulle gå de fem minuttene hjem. Det er søndagskveld, folk kjører rundt i bilene sine, spiller musikk, loder og råner. Møtes på parkeringsplasser og briefer med anleggene sine. Gutta kjører, jentene sitter i baksetene og sladrer, ler og nyter oppmerksomheten fra gutta.

Alle er en del av noe.

Det jeg innså når jeg gikk hjem, er hvor mye jeg egentlig savner å være en del av noe. Hvor mye jeg savner å kunne ta opp telefonen og ringe en venn for å høre hva som skjer, og om jeg kan være med. Savner det å være en av disse jentene som faktisk har en større omgangskrets og kan henge med vennene sine på denne måten.

Ja, jeg har venner, og jeg er glad for dem. Jeg er glad I dem.

På fredag hadde jeg faktisk en slik opplevelse. Sitte i baksetet på en bil som dundret gjennom byen med psyko høy musikk, midt på natten, lo så jeg gråt, hadde det fantastisk, og skulle ønske det varte lenger.

Jeg er flink til å klage når jeg ser disse menneskene, som oppfører seg som tullinger. Men jeg misunner dem. Jeg er rett og slett sjalu fordi jeg ikke er en av dem.

Hvorfor passer jeg ikke inn? Hvorfor opplever jeg det så sjelden?

Det verste var at jeg gikk med katy perry’s Firework på øret. Den gir meg vanligvis en fantastisk boost av selvtillit og glede. Men i kveld var den tortur. Hvordan skal JEG kunne være fyrverkeri, når jeg ikke har noen å være fyrverkeri for?

Jeg tror sykdommen har stjålet noe fra meg. Muligheten til å danne en større vennekrets, muligheten til å være ungdom. Jeg fyller 20 til sommern, men føler at det er for tidlig! Jeg har ikke vært ungdom lenge nok! Jeg har nesten ikke vært ungdom i det hele tatt! Hvertfall ikke på den måten jeg har ønsket.

Jeg har endelig en lang periode hvor jeg er i kjempegod form, og jeg er en energibombe uten like. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre! Jeg har så lyst til å samle masse venner til en liten grillfest, feire at sommeren nærmer seg. Men jeg har ikke så mange å invitere. Noen har jeg jo alltids, men jeg skulle ønske at jeg hadde evnen til å samle en hel gjeng!!

Jeg har så innmari lyst til å ringe masse folk og si at, «hei folkens, i helga drar vi hit eller dit og har det fett sammen!»

Jeg har en sterk følelse av at folk på min alder trenger alkohol for å ha det fett. Det er forsåvidt greit. Så lenge jeg kan få være med folk, og føle at jeg er en del av noe. Om jeg så er nødt til å late som at jeg drikker, så gjør jeg det!

Hvor kan jeg finne dette? Hvertfall ikke i denne byen. Jeg føler at alle mine sjanser her er kjørt. Har lyst til å sette meg på en buss og bare sitte på til jeg finner stedet hvor jeg ønsker å hoppe av og starte på nytt. Ikke bare for ett år som på fhs, men for flere år. Bygge et liv jeg trives med.

Jeg vil hyle og gråte akkurat nå. Ikke fordi jeg egentlig har det fælt, men fordi jeg holder på å sprenge av energi og lysten til å leve. JEG VIL LEVE! NÅ!

8 kommentarer om “Tunge innrømmelser og oppdagelser.

  1. Kjære du. Får så lyst til å prate om diamanter og gråstein. Men jeg skjønner hva du mener.

    Og så tenker jeg. Flytt! Hvorfor ikke?

    Trondheim var en fin lekegrind for meg. Tror både Bodø og Tromsø også er fine. Du har bror i Oslo.

    Kyle snakker om valg. Du skal aldri la dine valg styres av frykt. Harde bud, jeg vet… Men jeg er heller ikke sikker på at heller ikke Narvik har noe for deg.

    Og forresten, din ungdomstid trenger ikke å være over i det hele tatt! Fem år til kan du ihvertfall ta!

    Klem til du! Med wonderbaum 😛

    1. hehe, takk for wonderbaumklem ^^
      hadde jeg tenkt på det før, dette med ensomheten og slikt, så hadde jeg ikke flyttet hit. Men jeg håper at det å komme på skolebenken til høsten kan hjelpe. *håpehåpe*

  2. Marthe

    Hei Julianne. Du skriv godt, og levanes. Kjenne meg igjen i det du skriv i dette innlegget, har det sånn æ og. Og det er vondt å kjenne på og akseptere. Så får vi i mellomtida ta godt vare på de små, men viktige øyeblikkan av glede. Sende dæ en styrkeklæm. 🙂

    1. takk for det ^^
      Er godt å vite at jeg klarer å treffe andre folks sjeler med det som ligger innerst i min.
      Og du har rett. Det er ikke antallet åndedrag man tar, men hvert øyeblikk som tar pusten fra deg, som teller ^^

  3. jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Men det har seg sånn at du kan være ungdom videre. Selvfølgelgi har du mer ansvar for å ta vare på deg selv nå, men du kan likevel kose deg, og gjøre masse tull. 😉 om du føler at stedet du bor på ikke gir deg så mye lenger, så flytt til steder du vet du har folk. 🙂

    1. har mange år igjen, jeg vet det^^
      Og jeg må finne et sted hvor jeg faktisk kan være ung. Jeg tror jeg vet hvor det er, men det dumme er at jeg sitter fast her enda et år..

  4. kjenn mæ igjen, å dt e ikke fordi æ e 20, æ e jo bare 17, å heller ikke fordi æ ikke ha prøvd, men rett og slett fordi æ kommer fra en liten drittplass der ho nærmaste på min alder va 6-7 km unna, og en pappa som hata å kjør. Å så hold æ mæ ikke på samme plass når æ fløtta, så å bygg en hel flokk me venna på et år e iværtfall ikke nå æ får tell. :s Men så ska det sies at æ e sjenert å sånn. Og ja, drikking sett veldig stopper for mæ, kan ikke bli kjent med folk uten å drikk, d e kun da ungdommen slæpp sæ laus å vil bli kjent. kjipt men sant!

    Men håååpa, håpa, håpa at neste år blir bra, om æ kommer inn på skole å sånn. Å lev e å ta sjansa 😀

    1. Vi får finne en tilværelse der vi e tilfreds m dem vi e =)
      Håpa åsså at neste år bli bra, vi fortjene d alle sammen =)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s