Om å si farvel…

Fikk et spørsmål til spørsmålsrunden, Fra Siri, mitt søskenbarn. Om å si farvel.

Jeg kom til å tenke på da min Farfar døde. En tung historie å fortelle, men jeg trenger å fortelle den.

Jeg var bortreist, og hadde akkurat lagt meg da min Mamma ringte meg. Allerede før hun hadde sagt noe, skjønte jeg at noe var galt. Gjetningen kunne ikke ha vært mer riktig. Min Farfar lå på sykehus, men de trodde det ikke var noe alvorlig. Akkurat nå husker jeg ikke årsaken til hans sykehusopphold, hvorfor han var innlagt. Men jeg husker at de lovte at alt skulle være i orden, han skulle være frisk og hjemme hos seg selv ganske snart.

Jeg gråt meg i søvn den kvelden. Det var ingenting jeg ønsket mer enn å får se ham. Selv om de sa at han skulle bli frisk, og at jeg kom til å få se ham mange ganger, så følte jeg på meg at jeg hadde sett ham for siste gang. Jeg visste ikke da at jeg kom til å bli vekket av mobilen neste dag, og at det skulle være dårlige nyheter. Men det var det. Min Farfar var borte.

Jeg gråt ikke. Jeg var sint. Jeg ville knuse ting. Jeg ville gråte, men det var akkurat som om tårekanalene mine var blitt tettet igjen. Det gjorde vondt, de sved, de tårene som ville ut, men som aldri kom.

Da de senket kisten hans bare noen dager senere, stod jeg bortenfor og så på. Jeg følte meg som en zombie. Jeg har ennå ikke sagt farvel til Farfar, for jeg føler ikke at han er borte. Han er i hjertet mitt, og han sitter fremdeles i stolen sin hjemme hos seg selv. Han synger fremdeles, og han ler av barna som leker i stua. Han deltar i diskusjoner. Han er ikke borte. Han blir ikke borte før jeg sier farvel, og det greier jeg ikke. Han har vært borte i to år nå. Jeg har fremdeles ikke grått over Farfar. Jeg har heller ikke vært ved graven hans. Jeg har hatt mange muligheter, men aldri brukt dem.  Men den dagen jeg gjør det, så vet jeg at jeg gir slipp på ham. Da vil jeg miste følelsen av hans nærvær, og det kommer ikke til å bli lett, selv om jeg vet at det snart er på tide.

Jeg liker ikke å ta farvel, jeg sier heller at vi sees igjen. Om det går dager, uker, måneder eller år. Uansett hvem det gjelder. Jeg liker ikke å klemme mennesker når vi går hver til vårt etter sosialt samvær. Det føles altfor endelig, det føles som å si at nå er det slutt. Men jeg gjør det likevel. Hva om det faktisk skulle være siste gangen? Det er jo ingen som vet hva morgendagen bringer.

Sier nå god natt, med en liten sang jeg har skrevet til min Farfar. Vi sees igjen.

En svak vind gjennom rommet,
En finger stryker over mitt kinn.
En stemme som styrker og roer mitt sinn.
Jeg vet du er der, men en dag må du dra.
En dag må jeg si farvel, en dag må jeg gi slipp.
Jeg vet at tiden går,
Og at tiden leger sår
Men det er så trygt å ha deg her,
Og jeg trenger din styrke, en liten stund til,
Jeg synger dine sanger, så lenge jeg vil,
De gir meg mot.
Det vil de alltid
Til den dagen jeg må si farvel
Eller, på gjensyn blir det vel.

2 kommentarer om “Om å si farvel…

  1. BG

    Nå renner det noen tårer her!
    Du har helt rett! Det erikke farvel, men vi sees. Og det får du ikke lov til å tvile på!
    Jeg må si at jeg har heller ikke tatt farvel med min bestemor og farfar. Jeg snakker med dem noen ganger når jeg er alene. De hører meg, det er jeg sikker på!
    Så du må ikke ta farvel! Han er her fremdeles, du kan bare ikke se han!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s