«Hvem er du til å dømme hvem jeg er?
Hvem er du, som tråkker på mine tær?
Gid om jeg ikke måtte dømme deg,
Men det var du som først dømte meg.»
Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette lille verset her, men noe ved det tiltaler meg. Det virker så selvsagt, men samtidig så selvmotstridende, et menneske som ikke ønsker å dømme, men dømmer likevel, fordi det ble dømt først? Hjelp meg å se meningen i dette, hjelp meg å finne ut hvorfor jeg liker det, men samtidig misliker det. Jeg fant det i noen av mine gamle notater. Merkelig at jeg ikke greier å tolke det, når jeg har skrevet det selv, hva?
Mitt Liv i Et Speil 